home

A slow atomic bomb

Oh Yeah. 26 år etter den forrige. Denne heter Slow Atomic Bomb. Jepp, vi sa 26 år. Jepp. They're back. And this time, it's personal.

Og det har det i grunnen alltid vært. En av de klassiske flosklene er at den første skiva til Velvet Underground ikke solgte all verden – men at alle som hørte den startet sitt eget band. Big fucking deal – nesten alle disse bandene sugde.

Liliedugg gjorde en skive, som ikke solgte all verden – men ingen som hørte den, turte noengang starte sitt eget band etterpå. De har dermed spart lytterne for en hel mengde faenskap – og nå er de tilbake for å kassere inn sitt rettmessige kjøttstykke. Med blodrenter.

Ta for eksempel alle disse evinnelige gjenforeningene og comeback’ene til alle som var noe engang i tiden. Rock’n roll som pensjonsordning. Begrave stridsøksen, du liksom; dette er lefling med sykofantisk nostalgi og sentimentalt sludder. De burde skamme seg, alle sammen.

Slow Atomic Bomb er ikke et comeback. 2009-utgaven av Liliedugg er ikke noen gjenforening. Du får ingen gamle hits i ny innpakning, ingen konserter der de nye låtene tygger drøv til de gamle favorittene ruller ut.

Her er det ikke noe bonusmateriale eller andre fetish-greier. Noen ting blir bedre med årene – som f.eks. mugne oster og årgangsvin – og andre ting råtner rett og slett til støv. Men Liliedugg er bare mer Liliedugg enn de har vært på en stund.

Liliedugg låt ikke som noe annet den gang da, og de låter ikke som noen andre i dag. Slow Atomic Bomb er den tøffeste skiva du får i år. Hadde den ikke vært det, hadde de ikke laget den. Den gang da, sa alle at Liliedugg var forut for sin tid. Greit. Liliedugg driver ikke med sutring og syting. Liliedugg tok bare konsekvensen av dette angivelige tidsparadokset, og ventet på at tiden skulle innhente dem.

De så boyband-bølgen komme og gå. De mistet en trommis til Frelsesarméen. Grønsj inn, grønsj ut. De var hippe før det fantes hip-hop. De var idoler lenge før ”Idol”. De fant en annen trommis. De formerte seg. De ventet.

Så ble Liliedugg lei av å vente, og svei av Slow Atomic Bomb isteden. Den satt, tenker jeg. De er fortsatt godt forut for sin tid, stadig langt utenfor det lille rommet resten av dagens populærmusikk opererer innenfor – det spiller ingen rolle. Dette var, er og blir ett av de mest aggressive bandene i rockens historie. Folk var redde for dem da, og folk er enda reddere for dem nå.

Ikke fordi de ikke er sjarmerende og omgjengelig herremenn privat - men fordi de ikke bryr seg det aller minste om hva du eller noen andre måtte mene om dem. Den slags har du ikke fått fra et rockeband siden, tja – 1983? En luksusvare, med andre ord.

Men du trenger altså ikke like Slow Atomic Bomb. Eller Lilidugg. Det vil i så fall bare glede deg å få bekreftet at det ikke finnes maken noe sted. Samtidig kan det, for den engere krets lydhøre feinschmeckere, tunghørte misantroper, Marshall-entusiaster, selvpinere og sodomitter, bli veldig lenge til neste gang en anledning som dette byr seg.

Du står dermed overfor en korsvei – kanskje den mest betydningsfulle sådanne du har måttet ta stilling til siden LP/CD-kontroversen som herjet nasjonen sist noen hørte fra Liliedugg. Sjansene er imidlertid nokså store for at du ikke var født på det tidspunkt – i hvilket fall du har mye å lære enda. Også her kan Slow Atomic Bomb komme godt med - som et hardt tiltrengt korreks til alt du trodde du visste om hva rock’n roll var, er, og kan være.

Published 31.10.09 00:41 by propaganda

Leave a comment:
Name:

Comments (4):

Ira19.03.10 10:43
Selvskrytt er velskrytt.
Charles Dombey13.01.10 20:07
Ohoi... Maken til pompøst og kvasiintellektuelt selvskryt skal man lete lenge etter!
Oboy14.11.09 21:50
Praise the lord!
Hedda05.11.09 15:37
Misantropisk?